En omsorgsovertakelse innebærer at foreldrene blir fratatt den daglige omsorgen for barnet. Omsorgen overtas da av barnevernstjenesten og barnet blir plassert utenfor hjemmet. Dette er et svært inngripende tiltak og vilkårene er derfor veldig strenge.

Et slikt tvangstiltak er i utgangspunktet ikke et evig tiltak fordi omsorgsovertakelse er ment å være av midlertidig karakter. Bakgrunnen for dette er lovens klare utgangspunkt om at barnet skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette kalles det biologiske prinsipp og innebærer at relasjonen mellom barnet og dets biologiske opphav har en egenverdi som må beskyttes. Det er en egenverdi for barnet å vokse opp med sine biologiske foreldre.

I tråd med lovens utgangspunkt, er barnevernstjenesten i loven gitt en plikt til å følge opp både barnet og de biologiske foreldre etter en omsorgsovertakelse. Dette fremgår av barnevernloven §4-16. Bestemmelsen fastslår at barnevernstjenesten plikter å ta kontakt med foreldrene kort tid etter omsorgsovertakelse, slik at de får tilbud om veiledning og oppfølgning. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er naturlig nok at et tiltak om omsorgsovertakelse er midlertidig og at foreldrene skal få hjelp til å bedre sin omsorgsevne slik at barna raskt kan flytte tilbake.

Når kan tilbakeføring kreves?

Det er naturlig at foreldre ønsker barna tilbakeført til seg etter det har funnet sted en omsorgsovertakelse. Barnevernloven åpner for å kreve en tilbakeføring når det har gått 12 måneder siden fylkesnemnda fattet vedtak eller tingretten avsa dom. Dette fremgår av barnevernloven §4-21. Bestemmelsen stiller imidlertid ingen tidsbegrensning, slik at omsorgen i utgangspunktet kan kreves tilbake selv etter flere år fra vedtaket ble fattet eller dom avsagt. Det betyr at omsorgen kan kreves tilbake selv om det har gått 2 år, 4 år, 6 år eller 10 år.

Vilkår for tilbakeføring

Barneloven §4-21 stiller videre vilkår for når en tilbakeføring kan finne sted. Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse hvis foreldrene kan gi barnet «forsvarlig omsorg», med mindre barnet «har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet»

Denne vurderingen beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. Det som er styrende for vurderingen er hva som er «barnets beste». Tilbakeføring skal altså legges til rette når forholdene tilsier det.

Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at alle mennesker har forbedringspotensialet. Det at omsorgen for barn har vært mangelfull i en periode i livet, betyr ikke at foreldrene ikke er egnet til å gi tilstrekkelig omsorg for barnet i all fremtid. Foreldrene skal få mulighet til å gjøre de endringer som er nødvendig, slik at de på nytt kan gi barna den omsorg de har behov for.

Loven krever en endring hos foreldrene, altså at foreldrene har forbedret de svakheter som vedtaket eller dommen vektlegger som avgjørende for at omsorgen ikke var tilstrekkelig. Dette kan for eksempel være behandling for psykiske lidelser eller rusproblemer.

Husk at barnevernstjenesten er ilagt en plikt i barnevernloven § 4-16 til å bidra med veiledning, oppfølgning og formidle kontakt med hjelpeinstanser! Vi vet at barnevernstjenesten ofte er dårlig på å følge opp dette etter at vedtak om omsorgsovertakelse er fattet. Men du kan kreve denne bistanden!

En tilbakeføring er ikke mulig dersom barnet «har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet». I saker om tilbakeføring blir dette argumentet ofte brukt av barnevernstjenesten.

Med «alvorlig problemer» siktes det til problemer av en viss styrke utover det som vil være normalt. Forbigående tilpasningsproblemer vil ikke være tilstrekkelig til å nekte en tilbakeføring. Det er viktig å påpeke at det skal tungtveiende grunner til for å nekte en tilbakeføring av omsorgen til de biologiske foreldrene. Dette følger av rettspraksis.